En familie fikk under behandling en oppgave som gikk ut på tegne seg selv og sin nåværende posisjon i familien. Mor tegnet at hun selv står i midten og forsøker å strekke til for alle. Spiseforstyrrelsen står som en mørk skygge bak datteren.

Far tegnet at livet for tiden bestod av mye godt, og samtidig bidro spiseforstyrrelsen til mye vanskelig.

Jenta som selv var rammet av spiseforstyrrelse tegnet at hun blir dratt mellom spiseforstyrrelsen som gjør henne trist, og familien som gjør henne godt.

Søsteren tegnet seg selv alene på utsiden med mange bekymringer, mens foreldrenes oppmerksomhet var rettet mot søsteren som var syk.

Mor til Tone på 17 år som nå er frisk:

Hadde noen vært flue på veggen hos oss da, må de ha trodd vi var helt gale. Ei hylende lita jente og foreldre som tigger og ber, hyler og skriker, gjør alt for at hun skal putte fem erter til i munnen.

Mor til en kine på 15 år:

Før dette kom, så var hun en veldig blid jente. Lett å ha med å gjøre, krangla sjelden, hjelpsom hjemme. Hun var kanskje litt sårbar, sånn at hun kunne begynne å gråte ganske lett hvis det var noe leit eller noe hun ikke fikk til, men aldri sinna. Nå kjenner jeg henne innimellom ikke igjen. Hun har fått et temperament som er helt skremmende, og hun lurer oss, og lyver oss rett inn i øya – sier hun har spist, gjemmer mat og nekter. Det er vanskelig å ta. Nå kjenner jeg at jeg kan bli så maktesløs når hun sitter der og nekter å åpne munnen. Forstår ikke at det kan være så vanskelig å bare ta en bit til, og jeg kan bli så desperat og så frustrert og sint som jeg aldri har vært før. Og så føler jeg meg helt ubrukelig som mor etterpå.

Mor til Silje på 13 år:

Jeg syns det er vanskelig mange ganger når hun blir så sint bare jeg ber henne spise en bit til. Da kan hun kalle meg stygge ting… Ting som jeg aldri trodde hun kunne få seg til si til meg eller til noen. Da kan jeg bli så sint og frustrert selv, og føle at hun er både respektløs og utakknemlig! Eller når jeg oppdager at hun har klart å ta av mye av smøret på brødskiva og klint det på buksa si mens vi har sittet og spist sammen! Midt foran øynene mine! Da merker jeg at det hjelper meg å tenke sånn som vi snakka om i timen her sist – at det er ikke egentlig Silje som gjør dette, at det er spiseforstyrrelsen som får henne til å bli så redd, og så desperat etter å kvitte seg med mat at hun kan bli så sint og lure meg. Det hjelper meg til å ikke bli fullt så sint, men mer at jeg får vondt av henne, fordi spiseforstyrrelsen er så stygg mot henne.

Far til Thea på 17 år:

Spiseforstyrrelsen får meg til å bli desperat og sint. Sånn som når hun bare sitter der og kniper munnen igjen, eller kaster mat på gulvet og hyler og skriker. Jeg kan bli så provosert, særlig hvis jeg er sliten og det har vært flere sånne runder den dagen. Det føles som det er et trassig monster til bords. Det verste er at det kan få oss til å bli så sinna på hverandre, kona mi og meg, altså. Vi kan bli uenige om de minste ting – som om hun skal måtte drikke opp alt i glasset, eller få slippe hvis hun har drukket det meste. Da kan vi begynne å diskutere og krangle om det rett foran henne ved måltidet. Jeg skjønner at vi ikke burde krangle foran ungene, men jeg bare mister det helt noen ganger, og så blir jeg og kona mi så sure på hverandre etterpå. Det blir skikkelig dårlig stemning av det. Og så får jeg så dårlig samvittighet etterpå, for jeg vet jo at Thea ikke kan noe for det, ikke vil være stygg, at hun er sjuk. Men jeg blir så lei og sliten.