Treningen kan bli veldig overdreven og tvangspreget, og handle mye om å kvitte seg med kalorier eller holde vekta nede. Eller ved at man blir overdrevent opptatt av å bygge muskler eller endre på kroppens utseende.

Noen kan få en tvangspreget trang til å bevege seg hele tiden for å forsøke å forbrenne kalorier, og kan ha problemer med å sitte i ro.



Men så tenker du kanskje;

Barnet mitt har jo alltid vært glad i trening og var det før spiseforstyrrelsen kom. Hun sier det ikke er på grunn av spiseforstyrrelsen at hun trener, men fordi det gir glede, får henne til å føler seg bra og er en viktig del av det sosiale livet.

Det kan godt være sant. Trening kan likevel utvikle seg til å bli en del av spiseforstyrrelsen selv om barnet ditt alltid har drevet mye med idrett og vært glad i trening.

Treningsmåten kan virke opprettholdende på spiseforstyrrelsen. 

Jo mer fysisk aktiv barnet ditt er, desto mer mat trengs. Jo mer energi som går ut, jo mer energi må inn! Det å få til reduksjon av undervekt krever mye mat, og dette blir vanskeligere å få til hvis aktivitetsnivået er høyt. 

Så for mange er er begrensing av fysisk aktivitet nødvendig en periode for å få til vektoppgang. Fordi kroppen allerede er belastet av undervekt og for lite næring, kan det også bli nødvendig for å forhindre at kroppen blir skadet av overbelastning. Hvis treningen har blitt så tvangsmessig og overdreven at mønsteret må brytes for å kunne komme ut av spiseforstyrrelsen, kan man bli nødt til å begrense fysisk aktivitet selv om barnet er normalvektig.

Avhengig av hvordan kroppen til barnet ditt har det, og i hvilken grad trening er en del av spiseforstyrrelsen, vil det variere om barnet må holde seg helt i ro (altså null fysisk aktivitet), være normalt fysisk aktiv eller trene noe.

Dette kan for noen også innebære at man må sykemeldes fra skole en periode for å få til nok ro, og for å få til nødvendig matinntak og bryte med annen atferd som opprettholder spiseforstyrrelsen. Dette er vurderinger som gjøres av legen i behandlingsteamet.

Det er alltid et mål om at slike alvorlige begrensninger på aktivitet, skole og sosialt liv skal vare kortest mulig. Hvor lenge det blir nødvendig vil variere avhengig av tilstanden til barnet ditt her og nå. Så fort det vurderes som forsvarlig vil det være en gradvis opptrapping til mer og mer normal aktivitet, deltagelse på skole og sosialt liv igjen.

Vi vet at dette er begrensninger som kan være veldig vanskelig for barnet ditt å forstå, og kan oppleves urimelige og som en straff. Kanskje fordi det tar fra barnet ting som er viktig i livet, eller fordi hen selv føler at kroppen er i stand til å klare det hen ønsker å gjøre.

Hvis barnet ditt driver med idrett på høyt nivå, går på idrettslinje, er aktiv i et idrettslag eller driver med konkurranse, kan begrensninger på fysisk aktivitet forståelig nok oppleves ekstra vondt, tøft og urimelig å bli utsatt for.

Det kan også være veldig vanskelig for foreldre å forstå nødvendigheten av å ta barn ut av skole og/eller stoppe all fysisk aktivitet for en periode. Vi vet hvor viktig skole og sosialt liv er for trivsel og utvikling, så det er ikke så rart at det oppleves krevende å skulle begrense dette. Det vil også oppleves som vanskelig å nekte barnet å delta på treninger og konkurranser som gir barnet ditt glede og mestring, og som kanskje har vært en viktig del av barnets (og kanskje hele familiens) liv i lang tid. 

Selv om du forstår at det er nødvendig å begrense aktiviteten, så kan det likevel være vondt og vanskelig å skulle utsette barnet ditt for dette. Spesielt når du ser hvor leit det er for barnet ditt å måtte ta pause fra normalt sosialt liv, skole og interesser som betyr mye.

Kanskje ville det være lettere å akseptere begrensninger hvis det dreide som en annen alvorlig fysisk sykdom, som gjorde at et barn måtte være borte fra skole, venner og trening en periode for å få nødvendig behandling?

Selv om det er leit å utsette barnet for dette, så kan det være nødvendig for at barnet ditt skal ha mulighet til å komme ut av sykdommen så raskt som mulig, for å unngå alvorlige skader og for å ikke ta med seg sykdommen inn i voksenlivet. 

Husk at begrensningene gjelder kun for en periode, og må til for å nå målet om å gjøre barnet ditt i stand til å leve et normalt liv så raskt som mulig.