Dette er ikke noe barnet ditt kan noe for, og ikke noe barnet ditt selv velger. Det er ikke trass, tenåringsatferd eller opposisjon mot deg. Det er en sykdom. En sykdom som forstyrrer de normale fornuftige tankene og handlingen til barnet ditt. En sykdom som har utrolig sterk makt over tankene, følelsene og handlingene og gjør barnet ditt desperat og redd.

Skill mellom barnet ditt og spiseforstyrrelsen. Barnet ditt ER ikke sykdommen, men har en sykdom. Hen er ikke spiseforstyrret, men har en spiseforstyrrelse. Akkurat som ingen er kreft eller diabetes, men har kreft eller diabetes.

Forsøk å se for deg at det er en makt som påvirker barnet ditt, og ikke et uttrykk for personligheten. Når du lager et slikt skille mellom barnet ditt og spiseforstyrrelsen, gjør du det vi på fagspråket kaller for eksternalisering.

Ved å skille på denne måten; at spiseforstyrrelsen er noe som ikke er barnet ditt, men noe som påvirker barnet ditt, blir det lettere å sammen ta opp kampen mot spiseforstyrrelsen, og ikke ungdommen.

Det er flere bilder eller metaforer som kan være nyttige når du skal lage et slikt skille. Du kan for eksempel se for deg spiseforstyrrelsen som en ubuden gjest som har kommet inn i huset ditt og inn i familien din. Og at denne gjesten tar utrolig stor plass, er veldig plagsom og kontrollerende, og styrer ungen din. 

Eller hjelper det kanskje å se for deg at ungen din er underlagt en terrorist, et monster eller en fangevokter? En som holder ungen din til fange, som hersker og herjer, og som kommer med strenge befalinger om hva hen kan og ikke kan gjøre.

For barnet eller ungdommen selv kan det oppleves som det er ens eget valg å begrense maten, og at de spiseforstyrrede tankene og handlingene er uttrykk for egne fornuftige tanker og egen fri vilje.

Når barnet ditt uttrykker sterk motstand mot å spise – nekter, gråter eller blir sint – ja, da er det din jobb å huske på at dette ikke er uttrykk for trass, vrang vilje, tenåringsnykker, eller personligheten til barnet ditt, men at det er spiseforstyrrelsen som herjer med ungen din.

Uansett hvor voldsomt eller irrasjonelt barnet ditt oppfører seg, og uansett hva det gjør med deg, så husk på dette:

Barnet ditt er fortsatt inni der. Bare sterkt påvirket av en spiseforstyrrelse som herjer med tanker, følelser og handlinger.

Barnet ditt er rammet av en sykdom som gjør at hen ikke klarer å vurdere og håndtere dette selv. Barnet ditt trenger din støtte til å få spist det som trengs – uansett hvor sterke reaksjoner spiseforstyrrelsen kan skape.

Selv om du ikke føler det slik nå, så har du de ressursene som trengs for å få til dette, og du er den viktigste støtten barnet ditt har.

Å stå i dette som foreldre er utrolig krevende. Det er ikke meningen at dere skal klare dette helt alene. Bruk behandlingsteamet til å støtte dere på, og til å drøfte løsninger og alternative måter å møte utfordringene på.