Lite mat og uheldige spisemønstre over tid gjør at spiseforstyrrelsen kan sette seg skikkelig fast. I tillegg til de skadelige og alvorlige fysiske og psykiske konsekvenser det gir. Derfor haster det å få til en endring av matinntaket. Dessuten er det vanskelig å jobbe godt nok med endring av tanker og følelser og motivasjon så lenge hjerne og kropp får altfor lite mat.

Derfor er endring av matinntaket og å få i seg nok mat det første steget mot å bli frisk.

Men det ligger mer bak uttrykket «maten er medisin».

Spiseforstyrrelser kan på mange måter forstås som en angstlidelse. Man har angst knyttet til mat og spising, og ofte også angst for vektoppgang. Å ha angst for noe betyr at man er veldig redd for noe som egentlig er ufarlig. Som å ha angst for edderkopper eller høyder. Alarmen for fare i hjernen går av, men det er falsk alarm.

Når man er redd for noe vil man instinktivt forsøke å unngå det man frykter. Naturligvis er dette et svært nyttig instinkt ved reelle farer, men lite nyttig ved en falsk alarm – det gjør heller at angsten blir sterkere. Akkurat dette skjer med spiseforstyrrelser også. Barnet ditt får en sterk trang til å unngå typer matsorter eller en trang til å unngå vektoppgang.

Når barnet gjentatte ganger unngår å spise så vokser angsten for mat og setter seg mer og mer fast.

Eneste veien ut av spiseforstyrrelsen er å øve seg på å spise, erfare at det går bra og erfare at man håndterer frykten. Jo mer man øver, desto mindre blir angsten.

Barnet ditt kan ikke øve på dette alene, men trenger din støtte. Hvis noen med høydeskrekk skal øve seg på å gå opp i høyden, så trenger de å ha med seg noen som ikke er like redde – for i det hele tatt å tørre å øve. Barnet ditt trenger noen som er mindre redd enn seg selv når angsten for maten skal utfordres.

Forestill deg at barnet ditt hadde en annen sykdom enn spiseforstyrrelse, og legen sa at behandlingen var 4 forskjellige piller barnet måtte ta på ulike tidspunkt gjennom dagen. Hvis barnet ditt nektet å ta to av pillene fordi de smakte vondt, så ville ikke barnet ditt fått tilstrekkelig dose til å kunne bli frisk. Sånn er det med behandlingen for spiseforstyrrelser også:

Hele kuren må tas. Det vil si nok mat, variert mat og ofte nok gjennom dagen.

At mat er medisin betyr likevel ikke at denne medisinen alene alltid er nok for å komme seg ut av en spiseforstyrrelse, men at det er nødvendig medisin for å ha mulighet til å bli helt frisk. Barnet ditt kan ikke bli frisk uten å endre matinntaket!

Hvis barnet ditt strever med bulimi eller overspisingslidelse og stadig har episoder med tap av kontroll over matmengden, så kan det kanskje være vanskelig å forstå at mat kan være medisin. Barnet ditt tenker kanskje som dette:

Jeg kan omtrent ikke spise omtrent noe uten at jeg legger på meg, så derfor må jeg holde meg til en strikt plan for å ikke legge på meg og unngå å miste kontrollen?

Mange som har bulimi eller overspisingslidelse tenker på den måten. Derfor prøver de stadig å spise lite, spise sjelden, slanke seg og ligge unna visse matsorter for å forsøke å unngå å legge på seg og for å unngå overspising. Ofte fører dette til kaotisk spisemønster som igjen bidrar til vonde følelser. Det er dette vi mener med spiseforstyrrede spisemønstre. Slike spisemønstre virker opprettholdende på overspisingsproblemet.

Det må spises nok og ofte nok, for å redusere overspising

Overspising påvirkes sterkt av kroppens fysiologi. Å stadig spise for lite og uregelmessig, samt å leve etter for strenge regler for hva som kan spises, er viktige bidragsytere til at overspising skjer. Slike spisemønstre fører til at sult og sug etter mat blir så sterkt, at personen ender med å miste kontroll over matinntaket og ender med å overspise. Spiser man litt «feil» eller litt utenfor planlagt skjema, så tenker man kanskje at det kan være det samme med hele greia, og gir like gjerne opp og spiser i vei.

Når man først overspiser så er det sjelden gulerøtter man overspiser på. De aller fleste ender opp med å overspise mat som inneholder nettopp det de så hardt forsøker å unngå, som mat med høyt innhold av karbohydrater og fett. Det er det grunner til:

Det man stadig nekter seg selv å spise, er gjerne det som kropp og psyke besatt lengter etter. En sulten kropp er desperat etter mat som raskt gir energi, sånn som karbohydrater og fett gjør.

Overspising har ingenting med manglende viljestyrke å gjøre

Skal barnet eller ungdommen din bli kvitt overspisingsproblemet, er det først og fremst viktig med reglemessige måltider og nok mat til hvert måltid. Slik at den unge blir mett på måter som varer, og unngår å bli «ulvesulten» kort tid etter.

Men det er også viktig å øve på å tillate seg å spise kontrollerte mengder av alle type matvarer, også det barnet ditt tenker på som nei-mat.

Slanking kan bidra til overvekt

Hvis barnet ditt strever med bulimi eller overspisingslidelse, så er barnet ditt sannsynligvis veldig redd for å legge på seg, og tenker kanskje lignende dette:

Men jeg legger på meg av ingenting, og i hvertfall brød, pasta, saus og kaker. Jeg kommer til å miste helt kontroll og bli smellfeit hvis jeg skal spise sånn mat og mange måltider om dagen!

Men når man strever med overspising, så er det ikke vanlig mat og nok mat man legger på seg av. Hvis man legger på seg, så skyldes det i så fall mest overspisingen.

Slanketanker og slankeatferd virker veldig opprettholdende på overspisingsproblemet.

Så på en måte kan de stadige forsøkene på å begrense maten eller slankingen føre til at man legger på seg, fordi dette bidrar sterk til overspisingsatferden. Derfor er det viktig å endre fokus vekk fra slanking, og heller i første omgang ha som mål å stabilisere vekten der den er.

Dette gjelder like mye om barnet ditt er overvektig. Dette kan være skikkelig vanskelig å tro på, også for foreldre, særlig hvis barnet ditt faktisk er overvektig. Men det å komme ut av et slankefokus kan være helt nødvendig for bli kvitt overspisingsproblemet og for å unngå at barnet ditt legger på seg enda mer.

Det å jobbe seg ut av bulimi og overspisingslidelse er krevende, og ikke noe barnet ditt kan klare helt alene. Det trengs god og omsorgsfull støtte fra foreldre og andre nære, i tillegg til behandling.