De fleste beskriver tanker om mat og kropp som kverner i hodet døgnet rundt:

Tanker om hva man har spist, skal spise, har lyst til å spise, ikke kan spise og burde spise. Tanker om å ikke være god nok, tynn nok, pen nok, være for tjukk og tanker om eget misnøye av kroppens utseende. Særlig kan sånne tanker bli intense før og etter man har spist.

Tankene kan dreie seg mye om kalorier i det du spiser, og at du må bevege deg nok for å forbrenne det du spiser. 

Mange kan oppleve en stadig innvendig kamp mellom sult og lysten på mat på den ene siden, og tanker om å ikke kunne, burde eller fortjener å spise på den andre siden.

Mange ganger er det ikke en gang en pause fra dette om natta – til og med drømmene handler om mat. For en del kan det være vanskelig å få til å tenke på annet enn det som har med mat, kropp, sunnhet og vekt å gjøre, slik at det nesten ikke er plass til noe annet.

Sånn det var for Sigrid på 17 år:

«Det er så rart å tenke tilbake på hvordan det var for bare 2 år siden når det var på sitt verste, og hvor annerledes det er nå som jeg er frisk. Jeg husker hvordan jeg kunne sitte i norsktimen før lunsj og konstant tenke på maten jeg skulle spise, regne ut hvor mye kalorier det var i det jeg hadde planlagt, og hvor langt jeg måtte gå eller løpe seinere på dagen for å forbrenne dette. Jeg husker hvordan jeg satt i timen og strammet og slappet av i låra for å se om de hadde blitt tjukkere i det siste, og syntes jeg de var tjukkere bestemte jeg meg for å spise mindre den dagen. Etter lunsj var verst. Da var jeg superstressa når de andre foreslo at vi skulle sette oss ned et sted, for jeg ville helst stå eller gå fordi jeg tenkte at da ville jeg forbrenne mer av det jeg hadde spist. Jeg husker hvor stressa og urolig jeg var. Husker også at jeg kunne sitte gjennom skoledagen og tenke på hva jeg skulle spise seinere, tenke på mat jeg hadde lyst på, tenke på mat jeg ikke kunne spise. Tankene kverna konstant om mat, hva jeg kunne og ikke. Det er så rart å tenke på nå, at det var sånn jeg tenkte, og at jeg ikke forstod den gangen at det var feil og at jeg var syk. Fy søren så slitsomt det var, tenker jeg nå, men det tenkte jeg ikke da. Nå kan jeg slappe mer av når jeg spiser og etterpå, og driver ikke lenger og regner ut kalorier hele tiden, og tenker ikke lenger på mat hele tiden. Det er deilig.»

Når man har en spiseforstyrrelse er det vanlig å kjenne en sterk trang til å stadig sjekke kroppen størrelse.

Det vil si å stadig sjekke kroppen i speil, samt i butikkvinduer og andre blanke flater, om kroppen ser større ut eller er tynn nok.

Eller å stadig ta på kroppen for å kjenne om den har blitt større eller er tynn nok, se på bilder av seg selv for å sjekke om størrelsen har endret seg, og hyppig sammenligne egen kropp med andres kropper. Dette kaller vi kroppsjekking og er et symptom ved spiseforstyrrelsen.

Speil, speil på veggen der... Er magen min litt større enn i morges da jeg sjekket? Har jeg lagt på meg av lunsjen jeg spiste i stad? Ser ikke låra mine litt feitere ut?

Sigrid, 17 år:

«Det første jeg gjorde når jeg våkna var å kjenne på kroppen, klype meg i huden og sjekke om det hadde endra seg siden i går. Så var det å sjekke meg selv i speilet på badet i alle vinkler, se om jeg så tjukk ut. Hvis jeg syntes jeg så tjukk ut, var det helt krise. Da ble jeg kjempelei meg, og følte meg ekkel og hadde ikke lyst til å gå på skolen, eller vise meg for andre sånn at andre kunne se hvor tjukk jeg var. Jeg hadde også en greie med å prøve mange klær før jeg kunne gå ut. Prøve flere bukser for å se om jeg så tjukk ut. Hvis jeg syntes jeg så for tjukk ut, var dagen ødelagt. Hvis jeg ikke hadde spist på mange timer kunne jeg føle meg tynn og kjenne meg sterk og i godt humør.»

En spiseforstyrrelse oppleves for mange som å ha en streng og dømmende stemme i hodet, som særlig herjer i forbindelse med måltider – både før, under og etter.

Det er en «stemme» som stadig forteller deg hva du kan spise og ikke kan spise, at du er feit, ikke tynn nok, ikke sunn nok og så videre.

En slik spiseforstyrrelsesstemme må ikke forveksles med å høre stemmer i hodet slik som personer som er psykotiske kan gjøre. Det er dine egne tanker, men tanker som er forstyrret og intense.

Mange med en spiseforstyrrelse har mye vonde følelser. De kan føle seg mye urolig, stresset og engstelige. Det er vanlig å føle seg forvirret over seg selv, hvem man er og sine egne tanker.

Mange kjenner seg mye frustrert, er irritable og blir lett sinte. 

Mens andre kan det være helt motsatt – at de kjenner lite, føler seg tom, litt flat og bedøvd. De fleste kjenner en del på skam og skyldfølelse. 

Spiseforstyrrelser gjør rett og slett mye med følelseslivet! 

Kirsten, 18 år:

«Jeg var veldig irritabel og ble fort sinna. Egentlig følte jeg meg veldig stressa hele tiden og mye lei meg. Jeg tror jeg ble mye stressa og irritert av å være så sulten – selv om jeg ikke kjente meg så sulten den gangen. Det er egentlig det jeg merker størst forskjell på, og som mamma sier hun merker har endra seg, at jeg ikke er så stressa og irritabel lenger nå som jeg ikke har en spiseforstyrrelse mer. Og så føler jeg meg gladere nå.»

Tanja, 16 år:

«Jeg var så mye lei meg før, men nå føler jeg ikke så mye lenger. Når jeg ikke spiser så mye så tenker jeg ikke så mye og føler ikke så mye heller..»

Overspising kan kjennes både godt og vondt på samme tid; det kan lindre ubehag og vonde følelser, og samtidig gi vonde følelser i etterkant.

Tom, 19 år:

«Det kan kjennes godt å kunne spise alt du har lyst på under en overspisingsepisode. Spise alt det syndige i hemmelighet. Og godt fordi det tar bort ubehaget og uroen der og da, gir en liten pause fra det vonde et lite øyeblikk, og man roer seg en liten stund. Men etterpå kommer den grusomme baksmellen når du sitter igjen med fortvilelsen. Du føler deg stappmett, har en ekkel kvalme, skammer deg og er full av skyld og dårlig samvittighet, er sinna på deg selv, og føler deg mislykka og at alt er håpløshet og at du er håpløs..»

Når hva du veier og spiser blir det som styrer hvordan du føler deg og hva du syns om deg selv, så vil mange oppleve at de pendler ofte mellom å føle seg mestrende og i kontroll, til å føle seg svak og mislykket. ​​​​​​

Lise, 15 år:

«Jeg liker på en måte følelsen av sult. Da kjenner jeg at jeg får det til. Føler meg sterk og stolt på en måte. Stolthet over å klare å ikke gi etter for lysten til å spise. Hvis jeg ser noen som spiser noe usunt, så kan jeg kjenne meg sterk og at jeg har kontroll.»

Anne, 16 år:

«I går var jeg flink hele dagen. Spiste bare det jeg hadde planlagt. Sunne ting. Var kjempeflink dagen før også. Og så på kvelden etter middag, da jeg holdt på med lekser, så ble jeg utrolig rastløs og kjente at jeg hadde så utrolig lyst på noe. Prøvde å holde igjen så mye jeg kunne, og endte med å ta et knekkebrød… Og det fikk meg til å føle meg helt mislykka, at jeg ikke hadde kontroll, at livet var håpløst… Og jeg bestemte meg for å være enda flinkere og hardere med meg selv i morgen.»

Når man har en spiseforstyrrelse er det ganske vanlig å føle seg lite forstått av de rundt. Mange føler at foreldre bare maser om at du skal spise, og ikke forstår hvor vanskelig det er.

Mange er jo ikke engang enig i at de har et problem. Da kan det oppleves fortvilende, og man kan bli både sint og lei seg, når andre rundt insisterer på at det man holder på med ikke er normalt, eller når man presses til å spise mer enn det som oppleves riktig å gjøre. En del kan derfor føle seg litt ensom og alene oppi det hele.

Tilde, 15 år:

«Jeg hørte en av venninnene mine snakke om en annen jente på skolen, at hun kaster opp og sånn, og at hun ikke kunne forstå åssen noen kan miste kontrollen over hva de spiser, og bare stappe i seg og kaste opp etterpå. At det er ekkelt. Hun vet jo ikke at jeg gjør det. Hun tror at jeg ikke strever lenger fordi jeg ikke er så tynn lenger sånn som jeg var før, og at jeg spiser normalt sammen med dem. Hun har til og med sagt at hun er så glad jeg har blitt helt normal igjen. Da følte jeg meg utrolig dum, ble lei meg, og følte at ingen kan forstå hvordan jeg har det.»

Trine, 16 år:

«Jeg føler ikke pappa forstår hvor vanskelig det er, at jeg bare tuller, og at han mener det bare er å ta seg sammen. Så når han blir sånn streng og sinna da blir jeg så fortvila og lei meg. Kjennes ikke ut som han skjønner hvordan det er, hvor umulig det kjennes ut å «bare ta en bit til», som han sier. Hvor utrolig redd jeg blir, og hvor jævlig jeg har det meg sjøl etter jeg har spist..»

Kirsten, 18 år:

«Da spiseforstyrrelsen var på sitt verste tenkte jeg ofte at mamma og pappa ikke forstod en dritt. Jeg forstod ikke hvorfor de ikke kunne la meg være i fred og la meg styre det her sjøl. Jeg var ofte rasende når jeg skulle spise, og livredd på samme tid, og følte der og da at de bare ville feite meg opp. Nå som jeg tenker og føler helt annerledes, ser jeg hvor sjuk jeg var og at jeg ikke skjønte det sjøl, og at mamma og pappa bare ville hjelpe meg. Selv om jeg ikke forstod det da, og ønska de «dit pepperen gror» mange ganger, så er jeg glad de ikke ga opp. Jeg hadde aldri kommet til å klare å spise det jeg trengte uten at de var så bestemte, selv om jeg hata det da.» 

Mange kan føle at det meste de gjør blir feil i andres øyne.

Det at spiseforstyrrelsen påvirker familien og fører til krangler, stress, og slitne, fortvilte og sinte foreldre, kan bidra til at man føler på skyld og dårlig samvittighet for å ha fått en sykdom som rammer flere enn en selv. 

Utdrag fra en familiesamtale mellom foreldrene og Kine på 15 år:

Pappa: «Det blir så mye krangling ved middagsbordet. Vi forsøker å få Kine til å forstå at hun må spise mer, men sånn som i går da nekta hu totalt, og hylte at jeg var en idiot som ikke forstod noen ting og kasta kjøttkaka i gulvet. Da kjente jeg at jeg ble skikkelig trekt og at nå er det nok, og jeg ble skikkelig sint. Og da begynte på toppen Torunn å blande seg og si at jeg måtte roe meg, og da begynte vi å krangle, og både Anders og Kine løp fra bordet.»

Mamma: «Ja, men det løser jo ikke noe med å bli sinna, det gjør det bare verre. Du så jo det, og at Anders også ble redd og gikk fra bordet. Til slutt var det jo bare du som satt der aleine!»

Kine begynner å gråte.

Terapeuten: «Torunn, hva tror du skjer med Kine akkurat nå? «

Mamma: «Jeg tror hun føler at alt er hennes feil, får dårlig samvittighet for i går, og tenker at det hennes skyld at det blir så mye krangling hjemme, og krangling mellom Finn og meg.»

Terapeuten: «Er det noe i det mamma sier, Kine?

Kine nikker.

​​​

For mange går spiseforstyrrelsen utover vennskap og sosialt liv. Kanskje ikke i starten, men etter hvert. Dette kan føre til en opplevelse av å være utenfor og at man føler på ensomhet.

Mange merker at de gradvis velger å være mindre med venner enn før. Enten fordi de ikke orker, fordi de blir så stresset der det er mat involvert, eller fordi det forstyrrer spiseforstyrrelsens prosjekter: Ved at man ikke får trent nok, ikke får spist sånn man hadde tenkt, at man blir redd for at andre skal se at man spiser, eller at man får tanker om å være for tjukk til å vise seg sammen med andre. 

Mange kjenner mye på skamfølelse: Skam fordi man ikke føler seg bra nok, skam fordi man føler seg for stor eller ikke tynn nok, skam fordi man kaster opp eller overspiser, eller andre ting spiseforstyrrelsen får en til å gjøre som man vet andre reagerer på. Skam er en følelse som får de fleste til å trekke seg litt unna andre. Mange forsøker å skjule spiseforstyrrelsen for andre. Dette gjelder særlig de som sliter med overspising og/eller oppkast. Mange lever et dobbeltliv: Man har en skjult side som ingen vet om og som man ikke vil at noen skal se, og man har en annen side utad som kanskje er smilende og mestrende. Det å ha et slikt dobbeltliv kan igjen bidra til en opplevelse av ensomhet.

Trine, 16 år:

«Flere ganger valgte jeg å gå tidligere hjem fra kvelder med venner. Jeg satt sammen med venner foran godteskål, snacks og pizza, og takket høflig nei og sa at jeg ikke var sulten når det ble sendt rundt. Samtidig som lysten til å forsyne seg og kampen om å la være, rev og slet i meg. Jeg satt i praten med venner, forsøkte å være med og le og late som ingenting, mens tankene kretset konstant om mat og alt jeg hadde lyst på, og trangen til å dra hjem og spise der ingen kunne se meg, bare økte på. Til jeg til slutt ikke klarte å være der lenger og fant på en unnskyldning for å dra hjem. Jeg nærmest løp hjemover og innom butikken og kjøpte med meg ferske boller, is og sjokolade. Og da jeg kom hjem ropte jeg fort hei til mamma og sprang opp på rommet, satte på musikk og kastet i meg først en bolle. Jeg spiste den fort og kjente hvor godt det smakte, og tok så en til, så isen... Til alt var tomt. Jeg følte meg fortvilet, ekkel, mislykket. Følte den fryktelige skammen, og panikken for alle kaloriene jeg hadde fått i meg. Turen ut på do, frykten for at mamma skulle høre og skjønne hva jeg gjorde. Jeg tenkte på alle andre som var ute og hadde det gøy akkurat nå, og her satt jeg aleine og følte meg helt mislykka. Jeg følte meg så utrolig ensom.»

På tross av at spiseforstyrrelsen skaper trøbbel i livet, så oppleves den for mange også å hjelpe med noe på en eller annen måte.

Det kan være at det å spise lite gir en god følelse av styrke, eller en følelse av kontroll og mestring. Eller at det å tenke så mye på mat og kropp gjør at det blir mindre plass til andre vonde tanker og følelser. Eller at det å overspise demper vonde følelser der og da. Noen kan til og med føle at man har det på en måte bedre enn før spiseforstyrrelsen kom. Derfor kan mange kjenne at de er livredde for få det verre hvis spiseforstyrrelsen forsvinner.

Kim, 15 år:

«Det er når jeg har klart å la være å spise, når jeg kjenner sult, eller når jeg har trent skikkelig hardt, at jeg føler jeg har det best. Da kjenner jeg en god følelse av mestring og kontroll. Og så skal det så lite til før jeg føler meg som en dritt, som mislykket og svak, og jeg blir stressa hvis jeg ikke har fulgt reglene mine helt, eller spist mer enn jeg skal.»

Selv om det er mye kjipt med å ha en spiseforstyrrelse, så kan en del føle det som trygt. Man føler gjerne at det er tryggere enn å skulle kvitte seg med den og ikke vite hvordan man får det.

Trine, 17 år:

«Jeg følte jo ikke at jeg hadde det bra med meg selv, og at det var veldig slitsomt å ha så mye «pes» fra de tankene i hodet hele tiden. Jeg ønska jo å kunne ha det mer avslappa, slippe å trene så mye, og kunne spise uten å få så dårlig samvittighet og bli så stressa. Samtidig så klarte jeg ikke se for meg hvordan jeg skulle klare det. Jeg fikk panikk bare ved tanken på å skulle spise mer og trene mindre – redd for å miste kontrollen helt og få det skikkelig kjipt. Da var det liksom tryggere å bare fortsette som før.»

Mange kan beskrive at det å ha en spiseforstyrrelse kan oppleves som å stå i et krysspress, der man føler seg dratt i flere retninger på samme tid.

Spiseforstyrrelsen som drar og lokker i den ene retningen, mens ens egne fornuftige tanker, samt familie, venner og behandlere, drar i den andre retningen.

Mange kjenner på tvil og forvirring over hva de skal tro mest på, hvem og hva de skal lytte til, og hva de skal gjøre. Det kan være vanskelig å ha spiseforstyrrelsen i livet sitt og man ønsker å ha det annerledes, og samtidig er man livredd for å endre på noe og å spise mer.

For mange kan det både kjennes håpløst ut å ha det sånn, og likevel umulig å gjøre noe med. Man får en følelse av å være fanget.

Guri på 14 år illustrerte det gjennom å tegne det slik:

En opplevelse av å bli dratt mellom familien og spiseforstyrrelsen.

Å ha en spiseforstyrrelse kan føles ut som å ha en venn som samtidig er din fiende.

Gå inn på på kapittelet «Veien ut» for å få vite mer om hvordan du kan komme deg ut av spiseforstyrrelsens makt, og få styring over dit eget liv.