De fleste som har spiseforstyrrelser er ikke tynne. Spiseforstyrrelser kommer i alle kroppsvekter og fasonger. De fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige. Det er flere som har bulimi og uspesifiserte spiseforstyrrelser, inkludert overspisingslidelse, enn anoreksi.

Det stemmer ikke, men det stemmer at det er flest jenter. Sannsynligvis er det flere gutter enn vi tror, men at vi ikke er gode nok til å oppdage gutta ennå! Kanskje er det sånn at gutter kvier seg mer for å fortelle om vansker med mat, vekt og kropp? Eller at gutter tenker på det som en jentesykdom og derfor føler mer på skam enn det jenter gjør?

For mer informasjon om gutter og spiseforstyrrelser- gå inn på MER. Her finner du blant annet en lenke til en ny dramaserie på Tik Tok som heter Toxic som handler om gutter og spiseforstyrrelser

Dette stemmer ikke. Spiseforstyrrelser er ikke bare en tenåringsfase som forsvinner av seg selv. Det er psykiske lidelser som trenger profesjonell behandling. Halvparten av de som rammes utvikler det før de fyller 18 år, men sykdommen rammer alle aldersgrupper fra barn til eldre.

Det stemmer ikke. Spiseforstyrrelser er alvorlig, og kan i verste fall gi livstruende konsekvenser. Anoreksi er generelt den lidelsen med høyest dødelighet av alle psykiske lidelser. Bulimi er også svært farlig da gjentagende oppkast kan gi alvorlig hjertesvikt. Det er også økt risiko for selvmord hos personer med alvorlig spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelser som får vare over lengre tid, kan føre til at identiteten og hverdagen til personen i stadig større grad dreier seg om tanker og følelser rundt mat, kropp og utseende og går utover funksjon og livskvalitet. Dette kan igjen gjøre det vanskelig å bli frisk.

Så enkelt er det ikke. Spiseforstyrrelser handler ytre sett om mat, kropp og vekt, men samtidig handler det også om mye mer. De kan gi positive konsekvenser for den som er rammet, som for eksempel følelse av mestring og kontroll eller ved å virke dempende andre vonde følelser. Spiseforstyrrelsessymptomene virker også selvforsterkende, slik at spiseforstyrrelsen over tid setter seg godt fast. Spiseforstyrrelser er altså komplekse lidelser. Bedring krever hardt arbeid og kan ta tid, og det involverer mye mer enn å bare bestemme seg for å spise.

Dette kan både stemme og ikke stemme. Mange kan motsette seg endring og virke umotiverte for å endre på spiseforstyrrelsen. Men dette kan skyldes flere forhold enn å ikke ville ha det annerledes. Noen motsetter seg endring fordi sykdommen gir dem et forvrengt kroppsbilde og ideer om mat, og derfor oppfatter de ikke seg selv som syke. Andre kan ønske å bli kvitt plagsomme sider ved spiseforstyrrelsen og få et bedre forhold til mat og kroppen sin, men samtidig være veldig redd for konsekvensene av å endre på noe. Sånn sett kan vi si at det handler mer om å ikke tørre, ikke orke, eller ikke forstå, heller enn å ikke ville.

Dette stemmer heldigvis ikke. Mange blir friske. Jo tidligere det oppdages og man kommer i behandling, desto bedre. Jo raskere man får endret på spiseforstyrrede handlinger og endret på alvorlige konsekvenser og symptomer som undervekt, oppkast og overspising – jo mer øker sjansen for å bli helt frisk. Men det er også sant at ikke alle blir helt friske, spesielt hvis spiseforstyrrelsen får vare over lengre tid, eller det er andre kompliserende forhold inne i bildet.

Det stemmer ikke. Årsaker til spiseforstyrrelser er sammensatt og skyldes en kombinasjon av flere forhold. Det trenger ikke å ha noe med familien å gjøre. Mange med spiseforstyrrelser kommer fra helt vanlige familier uten alvorlige problemer. Men noen ganger kan forhold i familien være en av flere faktorer som bidrar til utviklingen av spiseforstyrrelse hos noen.

Det kan stemme og ikke stemme. Mange som utvikler spiseforstyrrelser har ikke opplevd traumer eller alvorlige belastninger. Spiseforstyrrelser rammer svært forskjellige ungdommer med ulik bakgrunn, og man trenger ikke å ha opplevd alvorlige belastninger for å utvikle en spiseforstyrrelse. Men for noen kan traumer og andre belastninger være en del av årsaksbildet.

Dette stemmer ikke. For å bli frisk er det viktigste å få endret på det som opprettholder spiseforstyrrelsen nå. Spiseforstyrrelser skyldes ikke ÉN årsak – det er sammensatt. Selv om man vet om årsaken som utløste sykdommen, så er ikke den kunnskapen tilstrekkelig for å bli frisk. Man må få endret på det som får spiseforstyrrelsen til å bli værende der nå, og det er ikke sikkert at det som var problemet da det hele startet, er det som er problemet lengre nå.

Det stemmer. Det er ikke alltid at endring av matinntak og spiseatferd alene er nok til å bli helt frisk, men man kan ikke bli frisk uten å gjøre endringer på hvordan og hva man spiser. Det er ikke mulig å bli frisk kun gjennom bedre innsikt om seg selv, uten å samtidig endre på atferden.

Det både stemmer og stemmer ikke. For å bli frisk er det alltid helt nødvendig å normalisere matinntaket og oppnå normalvekt dersom man har vært undervektig. Mange opplever at symptomer dempes når man får spist bedre og får bedret vekten. Mange erfarer også at når vekta har fått være stabil der den bør være over tid, så forsvinner de fleste spiseforstyrrelsessymptomer. Men noen erfarer også at spiseforstyrrede tanker ikke slipper helt. Dette kan både handle om at kroppen trenger mer tid for å normaliseres, og at man fortsatt har måter å tenke på og takle ting på, som man trenger å jobbe mer med for å bli helt frisk.

Dette stemmer ikke. Forskning og erfaring viser at behandling når unge bor hjemme ofte gir bedre og mer varige resultater. Ofte er det foreldrene som er de beste til å hjelpe den unge til å få spist det som trengs. Men for noen kan det være behov for døgninnleggelse for en periode. Men også under en døgninnleggelse er foreldrestøtten like viktig, og foreldre legges inn sammen med den unge og deltar i alle måltider.

Det stemmer overhodet ikke. De fleste med alvorlige spiseforstyrrelser behandles uten å legges inn, men med god oppfølging av lege og andre behandlere på BUPA, og med støtte av foreldre.

Det stemmer ikke helt. Spiseforstyrrelser er ikke et nytt fenomen. Man kan finne beskrivelser av dette i litteratur langt tilbake i tid. Samtidig er det mer utbredt i dag enn det var tidligere. Undersøkelser viser også at det er mer utbredt i vestlige land, enn i Østen og Afrika. Dette tyder på at kulturen vår har noe å si. Det er kanskje ikke så rart i en kultur med så mye fokus på kropp, utseende og tynnhet som ideal, som det er i vår kultur. Eller hva tenker du? Samtidig som sider ved kulturen vår kan gi økt risiko for å utvikle spiseforstyrrelser, så er ikke dette årsaken alene til at noen utvikler dette. Flere forhold må virke sammen for å utvikle en spiseforstyrrelse.

Dette er vi faktisk ikke helt sikre på. Noen undersøkelser tyder på det, andre ikke. Det er omdiskutert om det er økende eller om det bare er større fokus på spiseforstyrrelser nå enn før. Det vi vet er at antall henvisinger av barn og unge som strever med dette har økt siste årene, og særlig de siste 2-3 årene. Flere tenker at noe av økningen kan ha sammenheng med koronapandemien og alle begrensningene dette førte til for barn og unge. Dette vet vi ikke sikkert.