De fleste beskriver tanker som kverner i hodet døgnet rundt: Om hva man har spist, skal spise, ikke kan spise, burde spise, om å ikke være god nok, tynn nok, pen nok.

Tankene går i ett om kalorier i maten man spiser, og på det å måtte bevege seg nok for å forbrenne det som spises. Det er en stadig innvendig kamp mellom sult og lysten på mat på den ene siden, og tanker om å ikke kunne, burde eller fortjener å spise på den andre siden. For mange er det ikke en gang pause fra dette om natta – til og med drømmene handler om mat

For en del kan det være vanskelig å få til å tenke på annet enn det som har med mat, kropp, sunnhet og vekt å gjøre, slik at det nesten ikke er plass til noe annet.

Sånn det var for Sigrid på 17 år:

«Det er så rart å tenke tilbake på hvordan det var for bare 2 år siden når det var på sitt verste, og hvor annerledes det er nå som jeg er frisk. Jeg husker hvordan jeg kunne sitte i norsktimen før lunsj og konstant tenke på maten jeg skulle spise, regne ut hvor mye kalorier det var i det jeg hadde planlagt, og hvor langt jeg måtte gå eller løpe seinere på dagen for å forbrenne dette. Jeg husker hvordan jeg satt i timen og strammet og slappet av i låra for å se om de hadde blitt tjukkere i det siste, og syntes jeg de var tjukkere bestemte jeg meg for å spise mindre den dagen. Etter lunsj var verst. Da var jeg superstressa når de andre foreslo at vi skulle sette oss ned et sted, for jeg ville helst stå eller gå fordi jeg tenkte at da ville jeg forbrenne mer av det jeg hadde spist. Jeg husker hvor stressa og urolig jeg var. Husker også at jeg kunne sitte gjennom skoledagen og tenke på hva jeg skulle spise seinere, tenke på mat jeg hadde lyst på, tenke på mat jeg ikke kunne spise. Tankene kverna konstant om mat, hva jeg kunne og ikke. Det er så rart å tenke på nå, at det var sånn jeg tenkte, og at jeg ikke forstod den gangen at det var feil og at jeg var syk. Fy søren så slitsomt det var, tenker jeg nå, men det tenkte jeg ikke da. Nå kan jeg slappe mer av når jeg spiser og etterpå, og driver ikke lenger og regner ut kalorier hele tiden, og tenker ikke lenger på mat hele tiden. Det er deilig.»

Når man har en spiseforstyrrelse er det vanlig å kjenne en sterk trang til å stadig sjekke kroppen størrelse. 

Det vil si å stadig sjekke kroppen i speil, samt i butikkvinduer og andre blanke flater, om kroppen ser større ut eller er tynn nok. Eller å stadig ta på kroppen for å kjenne om den har blitt større eller er tynn nok, se på bilder av seg selv for å sjekke om størrelsen har endret seg, og hyppig sammenligne egen kropp med andres kropper. Eller å stadig veie seg – kanskje mange ganger om dagen.

Speil, speil på veggen der... Er magen min litt større enn i morges da jeg sjekket?

Sigrid, 17 år:

«Det første jeg gjorde når jeg våkna var å kjenne på kroppen, klype meg i huden og sjekke om det hadde endra seg siden i går. Så var det å sjekke meg selv i speilet på badet i alle vinkler, se om jeg så tjukk ut. Hvis jeg syntes jeg så tjukk ut, var det helt krise. Da ble jeg kjempelei meg, og følte meg ekkel og hadde ikke lyst til å gå på skolen, eller vise meg for andre sånn at andre kunne se hvor tjukk jeg var. Jeg hadde også en greie med å prøve mange klær før jeg kunne gå ut. Prøve flere bukser for å se om jeg så tjukk ut. Hvis jeg syntes jeg så for tjukk ut, var dagen ødelagt. Hvis jeg ikke hadde spist på mange timer kunne jeg føle meg tynn og kjenne meg sterk og i godt humør.»

Dette kaller vi kroppsjekking og er et symptom ved spiseforstyrrelsen. Slike overdrevne handlinger er en del av lidelsen.

En spiseforstyrrelse oppleves for mange som å ha en streng og dømmende stemme i hodet, som særlig herjer i forbindelse med måltider – både før, under og etter.

En stemme som stadig forteller hva barnet ditt kan spise og ikke kan spise, at hen er feit, ikke tynn nok eller ikke sunn nok.

En slik spiseforstyrrelsesstemme må ikke forveksles med å høre stemmer slik som personer som er psykotiske kan gjøre. Det er barnets egne tanker, men tanker som er forstyrret av en sykdom og som kan være svært intense.

MMange med en spiseforstyrrelse har mye vonde følelser. De kan føle seg mye urolig, stresset og engstelige. Det er vanlig å føle seg forvirret over seg selv, hvem man er, hva man vil, hva man tror på og hva man mener.

Mange kjenner seg mye frustrert, er irritable og blir lett sinte og lei seg.Mens andre kan det være helt motsatt – at de kjenner lite, føler seg tom, litt flat, bedøvd eller deprimert. De fleste kjenner en del på skam og skyldfølelse. 

Spiseforstyrrelser gjør rett og slett mye med følelseslivet 

Når hva du veier og spiser blir det som styrer hvordan du føler deg og hva du syns om deg selv, så vil mange oppleve at de pendler ofte mellom å føle seg mestrende og i kontroll, til å føle seg svak og mislykket. ​​​​​​

Kanskje er det når barnet ditt har klart å la være å spise selv når sultfølelsen er der, eller gjennomført en skikkelig hard treningsøkt, at barnet ditt føler at hen har det best og kjenner en god følelse av mestring og kontroll. Og så skal det så lite til før barnet ditt føler seg mislykket og svak, kanskje skamfull og redd, eller stresset hvis hen har gitt etter for lyst eller sult og føler hen har blitt spist for mye.

Sånn Lise og Anne beskriver det slik:

«Jeg liker på en måte følelsen av sult. Da kjenner jeg at jeg får det til. Føler meg sterk og stolt på en måte. Stolthet over å klare å ikke gi etter for lysten til å spise. Hvis jeg ser noen som spiser noe usunt, så kan jeg kjenne meg sterk og at jeg har kontroll.»

«I går var jeg flink hele dagen. Spiste bare det jeg hadde planlagt. Sunne ting. Var kjempeflink dagen før også. Og så på kvelden etter middag, da jeg holdt på med lekser, så ble jeg utrolig rastløs og kjente at jeg hadde så utrolig lyst på noe. Prøvde å holde igjen så mye jeg kunne, og endte med å ta et knekkebrød… Og det fikk meg til å føle meg helt mislykka, at jeg ikke hadde kontroll, at livet var håpløst… Og jeg bestemte meg for å være enda flinkere og hardere med meg selv i morgen.»

Overspising kan kjennes både godt og vondt på samme tid; det kan lindre ubehag og vonde følelser, og samtidig gi vonde følelser i etterkant.

«Det kan kjennes godt å kunne spise alt du har lyst på under en overspisingsepisode. Spise alt det syndige i hemmelighet. Og godt fordi det tar bort ubehaget og uroen der og da, gir en liten pause fra det vonde et lite øyeblikk, og man roer seg en liten stund. Men etterpå kommer den grusomme baksmellen når du sitter igjen med fortvilelsen. Du føler deg stappmett, har en ekkel kvalme, skammer deg og er full av skyld og dårlig samvittighet, er sinna på deg selv, og føler deg mislykka og at alt er håpløshet og at du er håpløs.»

Når man har en spiseforstyrrelse er det ganske vanlig å føle seg lite forstått av de rundt.

Kanskje føler barnet ditt at dere bare maser, og føler at dere tror det bare er å ta seg sammen og spise. Selv føler den unge ofte at det er helt umulig å gjøre de endringene omgivelsene mener er nødvendig, og føler at de rundt dem ikke forstår hvor vanskelig det oppleves.

Kanskje er ikke barnet ditt engang enig i at hen har et problem i forbindelse til mat og kropp.

Særlig ved anoreksi er det vanlig å ikke forstå at man er syk, fordi spiseforstyrrelsen forvrenger kroppsbildet og forståelsen. Når vi rundt prøver å få den unge med denne sykdommen til å spise, blir derfor mange både sinte, fortvilet, redde og føler at ingen forstår.

Tine, 18 år:

«Når jeg ser tilbake nå, ser jeg hvor syk jeg var. Jeg kan huske at jeg kunne få panikk bare ved å ha spist et eple mer enn jeg hadde planlagt. Og jeg var overbevist om at jeg kunne se det på låra etterpå – at de hadde est ut. Jeg kan huske hvor forbanna jeg var på pappa når han skulle ha meg til å spise brødskiver i stedet for knekkebrød. Jeg følte han ikke forstod en dritt og bare ville feite meg opp. Når jeg ser på bilder fra den tiden nå, ser jeg at jeg ser syklig tynn ut. Det er skremmende å tenke på at jeg ikke så det selv den gangen.»

Mange kan føle at det meste de gjør blir feil i andres øyne. Spiseforstyrrelser påvirker hele familien og skaper mye bekymring, stress, intense følelser og krangler, og forandrer ofte måten man er sammen på.

De konsekvensene spiseforstyrrelsen skaper i familien, kan bidra til at barnet ditt føler på skyld og dårlig samvittighet for å ha fått en sykdom som også rammer de rundt. 

Kanskje går barnet rundt med tanker om at det er hen som forårsaker alle kranglene i familien, og at hen burde ta seg sammen, men klarer det likevel ikke? Eller kanskje tror barnet at dere mener hen ødelegger livet deres?

Noe av akkurat dette beskrives i et utdrag fra en familiesamtale mellom Kine på 15, lillebror på 10 år og foreldrene hennes.

Far:

«Det blir så mye krangling ved middagsbordet. Vi forsøker å få Kine til å forstå at hun må spise mer, men sånn som i går da nekta hu totalt, og hylte at jeg var en idiot som ikke forstod noen ting og kasta kjøttkaka i gulvet. Da kjente jeg at jeg ble skikkelig trekt og at nå er det nok, og jeg ble skikkelig sint. Og da begynte på toppen Torunn å blande seg og si at jeg måtte roe meg, og da begynte vi å krangle, og både Anders og Kine løp fra bordet.»

Mor:

«Ja, men det løser jo ikke noe med å bli sinna, det gjør det bare verre. Du så jo det, og at Anders også ble redd og gikk fra bordet. Til slutt var det jo bare du som satt der aleine!»

Kine begynner å gråte.

Terapeuten:

«Torunn, hva tror du skjer med Kine akkurat nå?»

Mor:

«Jeg tror hun føler at alt er hennes feil, får dårlig samvittighet for i går, og tenker at det hennes skyld at det blir så mye krangling hjemme, og krangling mellom Finn og meg.»

Terapeuten:

«Er det noe i det mamma sier, Kine?»

Kine nikker og gråter:

«Jeg ødelegger for alle sammen.»

Terapeuten:

«Er det noe dere har lyst til å si til Kine akkurat nå?»

Far:

«Det er jo ikke bare din skyld, Kine. Det er bare det at jeg blir så fortvila at jeg mister det helt.»

Mamma:

«Jeg vil ikke at du skal føle det sånn. Vi skjønner jo at du ikke ønsker å ha det sånn, og at det ikke er sånn du ønsker å være. Vi skjønner jo at det er spiseforstyrrelsen, at den får deg til å bli redd og sint når vi presser på. Men vi blir så redde og da blir vi lett sinna og. Pappa og jeg må jobbe hardere med å klare å være roligere.»

For mange går spiseforstyrrelsen utover vennskap og sosialt liv.

Kanskje liker barnet ditt ikke lenger å spise sammen med andre fordi hen er redd andre skal tenke at hen spiser for mye, eller at andre skal tenke at hen er for tjukk til å spise? 

Mange merker at de gradvis velger å være mindre med venner enn før. Enten fordi de ikke orker, fordi de blir så stresset der det er mat involvert, eller fordi det forstyrrer spiseforstyrrelsens prosjekter: Ved at man ikke får trent nok, ikke får spist sånn man hadde tenkt, at man blir redd for at andre skal se at man spiser, eller at man får tanker om å være for tjukk til å vise seg sammen med andre. 

Mange kjenner mye på skamfølelse: Skam fordi man ikke føler seg bra nok, skam fordi man føler seg for stor eller ikke tynn nok, skam fordi man kaster opp eller overspiser, eller andre ting spiseforstyrrelsen får en til å gjøre som man vet andre reagerer på. Skam er en følelse som får de fleste til å trekke seg litt unna andre. Mange forsøker å skjule spiseforstyrrelsen for andre. Dette gjelder særlig de som sliter med overspising og/eller oppkast. Mange lever et dobbeltliv: Man har en skjult side som ingen vet om og som man ikke vil at noen skal se, og man har en annen side utad som kanskje er smilende og mestrende. Det å ha et slikt dobbeltliv kan igjen bidra til en opplevelse av ensomhet.

Trine, 16 år:

«Flere ganger valgte jeg å gå tidligere hjem fra kvelder med venner. Jeg satt sammen med venner foran godteskål, snacks og pizza, og takket høflig nei og sa at jeg ikke var sulten når det ble sendt rundt. Samtidig som lysten til å forsyne seg og kampen om å la være, rev og slet i meg. Jeg satt i praten med venner, forsøkte å være med og le og late som ingenting, mens tankene kretset konstant om mat og alt jeg hadde lyst på, og trangen til å dra hjem og spise der ingen kunne se meg, bare økte på. Til jeg til slutt ikke klarte å være der lenger og fant på en unnskyldning for å dra hjem. Jeg nærmest løp hjemover og innom butikken og kjøpte med meg ferske boller, is og sjokolade. Og da jeg kom hjem ropte jeg fort hei til mamma og sprang opp på rommet, satte på musikk og kastet i meg først en bolle. Jeg spiste den fort og kjente hvor godt det smakte, og tok så en til, så isen... Til alt var tomt. Jeg følte meg fortvilet, ekkel, mislykket. Følte den fryktelige skammen, og panikken for alle kaloriene jeg hadde fått i meg. Turen ut på do, frykten for at mamma skulle høre og skjønne hva jeg gjorde. Jeg tenkte på alle andre som var ute og hadde det gøy akkurat nå, og her satt jeg aleine og følte meg helt mislykka. Jeg følte meg så utrolig ensom.»

På tross av alt det vonde spiseforstyrrelsen forårsaker, så oppleves den for mange også å hjelpe med noe på en eller annen måte.

Det er vanlig å føle at det å ikke spise, og det å ta kontroll over vekten, gir en følelse av kontroll, mestring og styrke. Noen kan til og med føle at de har det på en måte bedre enn før spiseforstyrrelsen kom. 

Det blir en mestringsstrategi. Mange er derfor livredde for å miste kontrollen og risikere å få det enda verre hvis noe endres på.

Selv om det å ha en spiseforstyrrelse oppleves som vanskelig, så føles det likevel ofte trygt på en måte. Tryggere enn å skulle kvitte seg med den og ikke vite hvordan man får det.

Mange kan beskrive at det å ha en spiseforstyrrelse kan oppleves som å stå i et krysspress, der man føler seg dratt i flere retninger på samme tid. For mange kan det både kjennes håpløst ut å ha det sånn, og likevel umulig å gjøre noe med.

Kanskje er barnet ditt både redd for å ha det slik hen har det, og har et ønske om å ha det annerledes, men er samtidig livredd for å endre på noe og å spise mer?

For mange kan det føles som å stadig vingle mellom å ville gjøre noe og ikke ville, tørre å gjøre noe og ikke tørre, orke å gjøre noe og ikke orke, tro på at noe kan bli bedre og ikke tro, forstå at du må gjøre noe og ikke forstå.

Uansett hva man gjør så kjennes det galt. Man føler derfor at man sitter fast og er fanget. Spiseforstyrrelsen forteller én ting, mens egne fornuftige tanker forteller noe annet.

Å ha en spiseforstyrrelse kan føles ut som å ha en venn som samtidig er din fiende.