Når du hører snakk om at treningen er en del av spiseforstyrrelsen, så blir du kanskje provosert og tenker som dette:

Jeg har jo alltid vært glad i trening og var det før spiseforstyrrelsen kom. Det er ikke på grunn av spiseforstyrrelsen jeg trener, men fordi jeg liker det og føler meg bra når jeg er aktiv.

Det kan godt være sant for deg og for mange. Samtidig kan trening likevel utvikle seg til å bli en del av spiseforstyrrelsen, selv om du alltid har drevet mye med idrett og var glad i trening før du fikk en spiseforstyrrelse. Treningsmåten din kan virke opprettholdende på spiseforstyrrelsen. 

Treningen kan bli veldig overdreven og tvangspreget, og handle mye om å kvitte seg med kalorier eller holde vekta nede. Eller ved at man blir overdrevent opptatt av å bygge muskler eller endre på kroppens utseende. Noen kan få en tvangspreget trang til å bevege seg hele tiden for å forsøke å forbrenne kalorier, og kan ha problemer med å sitte i ro.

For en del er reduksjon av aktivitet nødvendig for å kunne bli frisk av spiseforstyrrelsen. I hvilken grad fysisk aktivitet må begrenses helt (altså null fysisk aktivitet), om du kan være normalt fysisk aktiv eller trene noe, vil være avhengig av hvordan kroppen din har det for tiden.

Det er også avhengig av i hvilken grad trening er en del av spiseforstyrrelsen din. Dette er vurderinger legen og behandlingsteamet ditt tar. 

Jo mer fysisk aktiv du er, jo mer mat trenger du. Jo mer energi som går ut, jo mer energi må inn!

For noen er det nødvendig å begrense aktiviteten mye for å få til tilfriskning.

Det er flere grunner til at noen må begrense aktivitet mye 

1) Hvis du er undervektig kan for mye fysisk aktivitet gjøre det vanskelig for deg å få til den nødvendige reduksjonen av undervekt du trenger. Det å få til reduksjon av undervekt krever mye mat, og dette blir vanskeligere å få til hvis aktivitetsnivået ditt er høyt.

2) Ved alvorlig undervekt kan kroppen din bli skadet av overbelastning fordi kroppen allerede er belastet av undervekten.

3) Treningen kan ha blitt så tvangsmessig og overdreven at mønsteret må brytes for å kunne bli frisk. Hvis spiseforstyrrede tanker får deg til å trene på en overdreven måte, så kan en reduksjon av trening være nødvendig selv om du ikke er undervektig,

For noen betyr det å redusere aktivitet at man må sykemeldes fra skole en periode for å få til nok ro, og for å få til nødvendig matinntak og bryte med annen atferd som opprettholder spiseforstyrrelsen. 

Det er alltid et mål om at slike begrensninger på aktivitet, skole og sosialt liv skal vare kortest mulig. Hvor lenge det er nødvendig vil være avhengig av tilstanden din her og nå. Så fort det vurderes forsvarlig vil det være en gradvis opptrapping til mer og mer normal aktivitet og deltagelse på skole og sosialt liv igjen.

Du får kanskje helt hetta når du hører om så mye begrensinger av aktivitet, skole og sosialt liv, og syns det høres urimelig og unødvendig ut?

Dette er begrensninger som kan være vanskelig å forstå at er nødvendige, og kan oppleves urimelige og som en straff. Kanskje fordi det tar fra deg ting som er viktig i livet ditt, eller fordi du selv føler at kroppen din er ok nok til å klare det du har lyst til?

Hvis du er en som driver med idrett på høyt nivå, går på idrettslinje, er aktiv i et idrettslag eller lignende, kan begrensninger på fysisk aktivitet forståelig nok oppleves ekstra kjipt, tøft og urimelig å bli utsatt for.

Vi vet dette er vanskelig. Kanskje til og med foreldrene dine kan syns dette er vanskelig å gjøre mot deg. Likevel kan det være et nødvendig tiltak for å kunne bli frisk. Hva som er nødvendig vil variere for hver enkelt.

Hvis begrensninger på fysisk aktivitet er nødvendig for deg, så husk at det kun gjelder for en periode. Dette gjøres utelukkende fordi målet er å gjøre deg i stand til å leve et normalt ungdomsliv, med normalt aktivitetsnivå, så raskt som mulig.