Ved Maudsley klinikken i England har de tatt i bruk noen dyremodeller som hjelp til bevisstgjøring av foreldrestil. Modellene er utviklet av en som heter Janet Treasure. Dyremodellen er et verktøy som kan gjøre deg mer bevisst på din foreldrestil i møte med spiseforstyrrelsen og hva slags stil som er mest mulig til støtte for å hjelpe barnet ditt i kampen mot spiseforstyrrelsen.

​​​​​​Måten å forstå modellen på, er at et dyr kan representere en omsorgsgivers typiske måte å reagere på ved stress og/eller deler av sitt naturlige temperament.

Hensikten er å bli mer bevisst egne reaksjonsmåter og hvilke modeller det kan være hensiktsmessig å forsøke å strekke seg mot.

Les om de ulike dyrene, og spør deg selv hvilket dyr du ligner mest i møte med spiseforstyrrelsen.

Spør deg selv spørsmålene under, drøft gjerne med partneren din. Bruk gjerne spørsmålene for å bevisstgjøre deg selv i etterkant av et måltid

Klikk gjerne på lenken under å få arbeidsarkene over her med dyremodellene på Pdf.

Video fra Maudsleytraining som illustrerer måltidstøtte ved bruk av dyremodellene

The New Maudsley SUCCEED er en serie videoer som er laget for å belyse ulike vanskelige situasjoner familier som er rammet av en spiseforstyrrelse ofte kommer opp i. Denne videoen viser hvordan følelser lett kan eskalere både hos mor og datter. Den første versjonen viser hvordan sterke følelser kommer i veien for å gi god måltidstøtte. Den andre versjonen viser hvordan mor bruker motiverende språk og omsorg og anerkjennelse for å få datteren til å spise.

Måltidstøtte med ulike foreldre(dyre)stiler

For mange foreldre handler måltidsmestring både om å gjenvinne tidligere trygghet og handlekraft, og å utvikle spesifikke ferdigheter og mestringsstrategier for håndtering av en ny og svært vanskelig måltidssituasjon.

Foreldrekompasset» er et visuelt verktøy for foreldre, som kan brukes for å bidra til økt foreldremestring. Modellen er utviklet av psykologspesialist Marte Nilsson på Familiebehandlingspoliklinikken på Bupa i Vestfold.

Kompasset består av 4 dimensjoner

1. Foreldrenes affekter(følelser). Ønsket retning fra mye følelser til lite uttrykte følelser
2. Grad av forhandlinger foreldre går inn i om hva som skal spises. Ønsket retning fra mye forhandlinger til lite forhandlinger
3. I hvilken grad foreldre klarer å formidle omsorg og forståelse i situasjonen, ønsket retning fra liten grad til stor grad
4. Hvis det er to foreldre i situasjonen: i hvilken grad foreldreparet handler samkjørt og er et samarbeidende team- Ønsket retning fra lite eller dårlig samarbeid og lite samkjørthet, til stor grad av samarbeid med felles krav og forventinger.

Her kan du kan laste ned foreldrekompasset

De fire dimensjonene i kompasset har følgende innhold:

Fokus på egne følelser i måltidet.

Det er naturlig og forståelig å kjenne både redsel, sinne, irritasjon, fortvilelse, apati og oppgitthet i måltidsituasjoner med et familiemedlem med en spiseforstyrrelse. Høy affekt hos foreldrene trigger gjerne enda høyere affekt hos ungdommen som igjen bidrar til at det blir enda vanskeligere å få til spising. De fleste ungdommer med en spiseforstyrrelse vil ha et høyt indre stress- og angstnivå når de skal spise, og ytre ro og trygghet hos de som skal hjelpe bidrar til økte muligheter til å få til å spise. Det kan være svært ubehagelig og vanskelig å stå i store emosjonelle utbrudd i måltidet, og føles fristende og enkelt å komme ut av det ved å tillate at det blir spist mindre. Foreldre oppfordres likevel til å velge den vanskelige veien og stå i konflikt, tåle ungdommens sterke negative affekter, kanskje verbale utagering og samtidig selv prøve å forholde seg rolig og tydelig. For en mamma hadde det vært et hjelpsomt mantra å si til seg selv at «reaksjonene og følelsene hennes er ikke det farlige, men å ikke spise, det er farlig».

Fokus på forhandlinger.

Ungdommen beskriver ofte at foreldrene maser for mye, at det bidrar til at de spiser mindre og at de ønsker mer ansvar selv. For foreldre finnes noen gode kjøreregler som er viktige. Det forhandles ikke under måltidet om hva som skal spises, dette er bestemt i forkant. I en intensiv behandlingssituasjon med egne foreldresamtaler kan foreldrene selv eksperimentere med ulike måter å forholde seg i måltidene, og evaluere effekten i påfølgende foreldresamtaler. På sikt øker det tryggheten hos ungdommen på at foreldrene ikke lar seg lure, selv om det på kort sikt kan innebære store konflikter.

Fokus på forståelse og omsorg.

Det kan være en krevende foreldreoppgave å formidle omsorg og forståelse når konfliktene rundt måltidet er store. Det er lett å tenke at hun/han er tverr, egoistisk, «hvorfor kan hun/han ikke bare spise». Å jobbe frem andre metaforer og forståelser hos foreldrene som i større grad utløser foreldrenes omsorg og anerkjennelse, er derfor viktig. En gjennomgående eksternaliserende(skille sykdommen fra ungdommen) holdning til sykdommen i måten man snakker om spiseforstyrrelsen på, gjør det lettere for foreldrene å skille sykdom fra ungdommen og bli mindre anklagende og negativ til barnet sitt. Økt forståelse for hvilke sterke krefter de spiseforstyrrede tankene har på ungdommen og på hvor sterke følelser det skaper hvis de ikke følger spiseforstyrrelsens regler gir økt forståelse og omsorg hos foreldre. Det bidrar også til at de lettere ser betydningen av at de for en periode må være de sterkeste motkreftene til spiseforstyrrelsen. Som regel er det lettere for ungdommen å motta hjelp fra foreldrene når de opplever forståelse på hvor vanskelig og angstskapende det er å spise, uten at det betyr at man slipper å spise det man skal.

Foreldresamarbeid.

En spiseforstyrrelse utfordrer evnen til godt samarbeid og har sterke invitasjoner til konflikt og uenigheter, både blant foreldre og behandlere. For mange foreldrepar er det derfor nyttig å være i en samtalekontekst hvor de vet de kan få tatt opp eventuelle uenigheter, drøfte hvordan de kan få samkjørt seg og ha et rom for å ta ut vanskelige og negative følelser uten ungdommen tilstede.

En spiseforstyrrelse vil i sin natur utfordre alle foreldre på disse 4 dimensjonene, og når «spiseforstyrrelsen» har fått mye makt og er den «sterkeste», er man som foreldre ofte blitt dratt ned til «venstre, nedre del» av kompasset. Det vil si en måltidssituasjon preget av mye forhandling om hva som skal spises, sterke affekter hos foreldrene, formidling av lite omsorg og forståelse til ungdommen og med mye uenighet og diskusjon mellom foreldrene.

Kompasset kan hjelpe foreldrene til å reflektere over egen rolle, og det blir en tydeliggjøring av hvilken retning man ønsker å bevege seg i.

Eksempel fra en fars refleksjoner:

Jeg klarer å holde meg rolig, men jeg forhandler nok alt for mye. Jeg ser at mor fort blir sint og fortvilet, men hun er bedre til å unngå meningsløse «pingpong-diskusjoner» om hva som skal spises og ikke spises. Som foreldreteam har vi nok mye å gå på når det gjelder å fremstå som mer samkjørte og støttende for hverandre. For egen del vet jeg at jeg må slutte å himle med øynene når jeg synes kona mi «sier noe feil», for jeg ser jo at det gjør henne mer utrygg og irritert.