Foreldre tar ansvar for forberedelse

Hvis du har et barn som har anoreksi eller lignende tilstand med sterk spisevegring, anbefaler vi som en hovedregel i fase1 at barnet ditt ikke er med i forberedelsene og tillaging av maten.

Det betyr at selv om hen viser sterkt ønske om å delta i planlegging og laging av maten, så vil denne deltagelsen faktisk gi barnet ditt mer tankekverning, og mer «næring» til spiseforstyrrelsen.

Det betyr at barnet ditt heller ikke bør være med på innkjøp av mat. Det kan føles galt å si nei til dette, men husk at dette er av omsorg for barnet ditt. Du fritar barnet ditt fra å måtte forholde seg til noe som er for vanskelig å håndtere akkurat nå.

Planlegg-vær i forkant

Du må sørge for at det etableres gode rutiner rundt mat, og sørge for at det blir servert normal, variert og nok mat, og at det er en god måltidsrytme.

Det betyr at det er dere foreldre som må ha oversikt over hva og hvor mye barnet deres skal ha til hvert måltid. Slik at dere har god oversikt over hva som er nok når spiseforstyrrelsen forsøker å «lure inn» alternativer, bytter osv.

Dette krever god planlegging, og er ikke noe som kan tas på sparket.

Vær tydelig på hva som gjelder

Selv om barnet ditt ikke skal delta i forberedelser av maten, kan det være lurt å forberede barnet ditt på hva som skal skje.

Det vi si at du på forhånd forteller hva barnet ditt skal spise. Slike forberedelser skaper trygghet for barnet ditt og for deg. For noen er det en trygghet å lage ukeplaner, der man vet hva man skal ha til middag hver dag. For andre holder det at man får vite det samme dag, eller litt før måltidet.

Uansett hvordan man legger det opp, så skaper det som oftest mer trygghet og mindre stress for den unge å vite på forhånd hva du forventer at skal spises. På den måten kan man også lettere unngå diskusjoner underveis i måltidet. For eksempel å informere barnet ditt tydelig før dere går i gang med spisingen: hvor mange brødskriver som skal spises, hva slags pålegg og mengde, om det blir juice eller melk og hvor mye det skal være i glasset.

Unngå forhandlinger:

Prøv så godt du kan å unngå forhandlinger med spiseforstyrrelsen. Gi barnet ditt få valg.Dette er stressdempende for de fleste.

For noen er valg så vanskelig og stressøkende at det er nødvendig å slippe alle valg knyttet til mat i en periode. Da er det kun dere som foreldre som bestemmer hva barnet skal spise i alle måltider, og dere som serverer den mengden det skal være. ​For andre kan det fungere å få to-tre valgmuligheter: For eksempel at barnet kan velge mellom frokostblanding eller brødskive til frokost, eller mellom spekeskinke eller saltpølse på brødskiva.

Det viktigste er at du vet at de matvalgene du tilbyr barnet ditt inneholder den energien som barnet ditt trenger akkurat nå, og at du er tydelig på hva som kan velges mellom og hva barnet ikke kan velge.

Unngå for mye veiing, måling og rigide planer

Spiseforstyrrelser er «kontrollfreak's», og vil gjerne få barnet ditt til å telle, veie og måle i detalj! Det kan være fort gjort som forelder å bli dratt inn i dette systemet, rett og slett for å skape trygghet for deg selv og minst mulig bråk med barnet ditt. Det er ikke grenser for mye man kan diskutere størrelsen på en potet! Og kanskje fristes du til å begynne å veie poteten for å få det helt nøyaktig, eller begynne å regne kalorier sammen med barnet ditt.

Dessverre fører dette sannsynligvis bare til at kontrollbehovet til barnet ditt øker og blir enda mer tvangspreget. Forsøk å stole på eget øyemål, eller hvis du er i tvil: Mål eller vei en gang eller to når barnet ditt ikke ser, og så ta det på øyemål fra da av.

Kostplaner kan være en god veiledning, men skal være nettopp det – en veiledning. Detaljerte kostplaner kan også bli en del av usunn kontroll og rigiditet, og bør primært være foreldres verktøy, ikke barnets. Stol på deg selv – du vet sannsynligvis nok om hva barnet ditt trenger.

Hvordan støtter du barnet ditt under måltidet på en måte som øker sjansen for å få i seg det som trengs?

Veldig mye av det som ble beskrevet under forberedelse av måltider, gjelder også her.

En god huskeregel er de «fire C-er»: Calm, Confident, Consistent and Compassionate:

Vær rolig(Calm)

Det er helt naturlig at du både blir frustrert og provosert av at ungen din ikke spiser. Men for mye sterke følelser fra din kant, bidrar til å forsterke vonde følelser hos barnet ditt. Som deretter kan gjøre det vanskeligere å få barnet ditt til å spise.

Forsøk å ha en rolig tilnærming hvor sterke følelser ikke skinner for mye gjennom.

En rolig tilnærming skaper trygghet og mer kraft mot spiseforstyrrelsen, og bidrar heller til å dempe de vonde følelsene hos barnet ditt.

Framstå som trygg og tillitsfull(confident)

Forsøk å framstå med en holdning som signaliserer at du vet hva barnet ditt trenger å spise, og at det ikke er farlig.

Unngå i størst mulig grad å signalisere tvil.







En trygg forelder bidrar til trygghet for barnet.

Framstå som tydelig og konsekvent(consistent)

Vær tydelig om hva som gjelder og unngå forhandlinger underveis.

Du bør være tydelig på hva barnet ditt skal spise og hva du forventer. For eksempel at det er du som bestemmer hvorvidt alt skal spises opp, hva barnet ditt kan velge/ikke velge, om barnet ditt skal sitte ved bordet, og hva som skjer om ikke alt spises opp.

Hold fast på det du sier og vær konsekvent. Hvis barnet ditt ikke spiser opp, bør det gi en konsekvens som barnet ditt på forhånd er godt kjent med. Vi snakker da ikke om straff, men om naturlige konsekvenser.

En konsekvens av å ikke fullføre et måltid, kan for eksempel være at barnet ditt må holde seg fullstendig i ro frem til neste måltid. Hensikten med dette er at barnet ikke må forbruke energi, som er en naturlig konsekvens av å ikke ha fått i seg det kroppen trenger av næring. En annen naturlig konsekvens kan være at det må bli mer mat til neste måltid, eller et lite mellommåltid ekstra for å ta igjen det tapte. Gjør det som fungerer best for å få i barnet ditt det hen trenger.

Vær varm og vis forståelse(compassionate)

Husk at måltider er vanskelig og preget av mye angst for ungen din. Vis omsorg og vis at du tross alt er glad i barnet ditt.

Forsøk å formidle vennlighet selv om du må være tydelig og streng. Prøv å formidle at du forstår at det er vanskelig.

For eksempel ved å si ting som:

«Jeg vet du er redd.»



«Jeg ser du har det vanskelig nå»



«Uff, Jeg skjønner dette er tøft.»

I tillegg til de fire C-ene er følgende også gode ledetråder:

Korte enkle beskjeder underveis

Gi korte, enkle beskjeder. Forsøk å droppe de lange forklaringene. Si heller for eksempel:

«Ta en bit til, ta skiven opp til munnen og ta et tygg.»

«Nå tar du en slurk til. Du må drikke opp hele glasset.»

Snakk om andre ting enn mat, kropp og vekt

Snakk om hyggelige ting. Dette er ikke tidspunktet for å snakke om andre måltider som skal komme, eller som har vært, eller andre vanskelige og sensitive temaer. Ha heller litt hyggelig småprat innimellom de nødvendige beskjedene.

Oppsummert om måltidstøtte kan vi si: Hold det enkelt, fremstå som trygg og vis at du forstår at det er vanskelig og at du er glad i barnet ditt selv om du må være bestemt og tydelig.

Barnet ditt vil sannsynligvis streve etter måltidet. Det kan være at hen kjenner på sterk angst, uro eller skam, i tillegg til en trang til å kvitte seg med kaloriene. Da trengs du som en støtte og hjelper.

Hviletid med foreldresamvær

I fase 1, og særlig der det er behov for reduksjon av undervekt, er det viktig med hviletid etter et måltid. Det vil si at barnet ditt trenger å holde seg i ro. Derfor er det viktig at du er tilstede og sammen med ungen din gjerne i én time etter måltidet. Gjør en hyggelig aktivitet sammen. Som for eksempel: spille, lese en bok, gjøre håndarbeid, se på en serie sammen, høre på musikk, ha quiz, tilby massasje eller stryking et sted på kroppen som barnet ditt liker.

Dette er både for å hjelpe barnet ditt til å roe seg ned, avlede fra vanskelige tanker og forhindre oppkast eller fysisk aktivitet for å forbrenne kalorier.

Hvis du har et barn som kaster opp, så kan det være lurt å lage en regel om å gå på do før måltidet og vente med toalettbesøk til det har gått én time. Eller dersom barnet må på do etter måltidet, at døra må være oppe eller du er med inn.

Dette kan virke invaderende å gjøre, men kan i en del tilfeller være nødvendig der oppkast er et stort problem og farlig for helsesituasjonen.

Snakk med barnet ditt på forhånd om hva som gjelder og hva som kan være støttende

Forberedelser er tryggende. Barnet ditt bør vite på forhånd hva som gjelder og at det vil være slik du har bestemt en periode:

«Etter måltidet er jeg sammen med deg, og så finner vi på noe sammen i den perioden.»

Snakk med barnet ditt om hva hen kan tenke seg å gjøre, og hva som virker mest avledende.

Men hva hvis ungdommen din signaliserer at hen trenger å få være alene etter måltid når hen har det så vanskelig, at det bare blir verre av at dere er der, og du erfarer at det bare blir konflikt og bråk når dere insisiterer på å være sammen?

Ja, det kan være sant at ungdommen din opplever det vanskelig å ha dere så tett på etter måltidet, og det kan samtidig være at det er spiseforstyrrelsens lure grep. Dersom oppkast eller overdreven fysisk aktivitet er noe barnet ditt driver med, så er som regel angsten og trangen til å bli kvitt maten så sterk, at det er for vanskelig å skulle håndtere det alene. Da kan det være lurt å formidle at du forstår behovet for «space», at du kan gi barnet ditt litt avstand, men samtidig at hen ikke kan være helt alene. Fortell at du må være i samme rom, men at du kan holde deg litt på avstand og drive med dine egne ting.

Ingen er like, så snakk med hverandre og finn fram til hva som fungerer best hos dere.