Familiebehandling behøver ikke bety at alle samtaler er felles. Det kan være at det er behov for oppdelte samtaler innimellom, som for eksempel egne foreldresamtaler, egne samtaler for ungdommen og familiesamtaler med eller uten søsken. Familiebasert tilnærming handler om at foreldre er involvert i behandlingen, og på ulike måter bistår ungdommen til å bryte mønstre knyttet til mat og måltider.

Det betyr at grad av foreldreinvolvering og omfang av familiesamtaler og individualsamtaler, samt eventuelt behov for andre behandlingstilnærminger enn FBT, vil være avhengig av mange forhold som blant annet: Alder, hvor lenge barnet ditt har vært syk, alvorlighetsgrad og type spiseforstyrrelse, familiesituasjonen med mer.

Med økende alder kan det – i tillegg til familiesamtaler – være mer aktuelt å øke behandlingssamtaler alene for ungdommen.

Økende alder betyr gjerne økt behov for og evne til selvstendighet, og bedre forutsetninger for å ta valg og ansvar. Dette betyr likevel ikke at ungdommer rundt 18-årsalderen ikke lenger trenger foreldrenes og familiens støtte og involvering når de har en alvorlig sykdom. 

Støtte fra familie og foreldre er viktig uansett alder.

Når vi her bruker ordet foreldre, så mener vi omsorgspersoner som barnet bor sammen med eller har jevnlig samvær med. Det kan være andre enn biologiske foreldre, som fosterforeldre, besteforeldre eller steforeldre. Mange barn har skilte foreldre og bor i to hjem. Mange skilte foreldre får til å samarbeide godt om å støtte barnet sitt ut av spiseforstyrrelsen, og får til å møtes til fellessamtaler både i behandling og utenom. Vi vet at samkjørte foreldre er betydningsfullt for tilfriskning.

I noen tilfeller har foreldre et så vanskelig forhold at de ikke får til å samarbeide uten store konflikter. Da kan det være nødvendig å dele opp samtalene for å få jobbet godt.

Det hender at noen foreldre av ulike grunner ikke kan bidra så mye. Det kan skyldes fysisk eller psykisk sykdom, eller andre forhold som gjør det vanskelig å gi barnet ditt den støtten som trengs.

Da må vi finne andre trygge voksne som kan støtte barnet i forbindelse med måltider. Det kan være andre nære familiemedlemmer eller andre i nettverket til familien. I noen tilfeller kan det være behov for hjelp og bistand fra kommunale hjelpetilbud.

Varighet av behandling og hyppighet av timer vil variere. Vi pleier å legge opp til ukentlige treff, men for en del kan det være behov for hyppigere treff i perioder, særlig i starten av behandlingen.

Det er vanskelig å si noe helt sikkert om hvor lang behandlingstid det er behov for. Vi pleier å regne med omtrent et år i behandling, men for noen kan det gå raskere. Noen trenger lengre tid enn et år, noen trenger hyppigere timer i perioder, mens andre trenger noen av de andre behandlingstilbudene vi har.

Det er ikke uvanlig å ha andre plager i tillegg til spiseforstyrrelsen. Som for eksempel angst for andre ting enn mat og vekt, depresjon, tvangstanker eller selvskading.

Mye av dette kan være direkte konsekvenser av å ha en spiseforstyrrelse i livet sitt, og som også gjerne forsterkes av spiseforstyrrelsen. Noen kan i tillegg ha andre psykiske vansker eller belastninger i livet som var til stede også før spiseforstyrrelsen.

Som hovedregel skal alvorlige spiseforstyrrelser behandles først. Det gjelder å få det kroppslige mer på plass først, og se hva som er igjen når kroppen er godt nok ernært, og vekten er stabil der den skal være. Av og til kan andre psykisk plager være veldig alvorlig, eller det er andre alvorlige belastninger i livet, som gjør det nødvendig å også jobbe med dette samtidig med spiseforstyrrelsen. I de tilfellene kan det bli aktuelt å få inn andre behandlingstilbud i tillegg, og samarbeide med andre behandlere utenfor spiseforstyrrelsespoliklinikken.

Sammen med behandlingsteamet vil dere finne ut av hvordan behandlingen skal legges opp for at akkurat ditt barn skal kunne komme ut av spiseforstyrrelsen.